"Ikke for å skryte, men..."

En av mine største bekymringer da jeg bestemte meg for å endre kosthold og livsstil hadde ingenting med selve maten eller treningen å gjøre. Min største bekymring var hva alle andre kom til å si.

Hele livet har jeg gitt litt faen i trening og kosthold - det har liksom vært meg. Jeg har vært hu som aldri trente og lo litt av folk som gjorde det. Jeg var hu som spiste potetgull til frokost og ikke gadd å tenke på næring og hva som var bra for meg.

Når man alltid har vært en sånn person, så blir det en del av deg. Og når man da bestemmer seg for å forandre seg og miste litt av den delen, vil man heller ikke at andre skal tro du prøver å være noe du ikke er.

Det å skulle få direkte spørsmål og kommentarer var noe av det jeg fryktet mest. Å bli invitert steder hvor jeg måtte forklare hvorfor jeg ikke tok det kakestykke, eller hvorfor jeg ikke spiste av smågodtet var det værste av alt.

Jeg var faktisk flau over meg selv. Jeg var flau over å gjøre noe positivt for meg. Flau over å endre noe jeg egentlig aldri hadde vært fornøyd med. Jeg ville ikke bli stemplet som en av de jentene som kun er opptatt av kalorier og vekt. Det å skulle bli dømt som en "diettjente", der alt fokus var på utseende og kropp, var skummelt. Jeg vet selv at jeg ikke er en sånn jente. Og jeg vet at jeg har så mye mer dybde og innsikt enn det.

Den største frykten av dem alle var å faktisk fortelle folk at jeg prøver å endre kosthold og gå ned i vekt, for så å feile. Å gå i gamle feller og ikke klare det likevel.

I lengden blir slike tanker selvdestruktive. Man er nødt til å faktisk tro på seg selv. Hvorfor skal en positiv endring for meg føles feil? Jeg burde jo være stolt av at jeg faktisk tar grep. Alle kan endre seg, og jeg vet at jeg endrer meg til det bedre hver eneste dag.

Man må tørre å skryte av seg selv. Jeg prøver å skryte av meg selv hver dag. Etter å ha jobba en del med tankene om å bli dømt eller ledd av, kom jeg frem til at jeg bare må eie hva jeg driver med. Hvis jeg kan stå opp for meg selv, forklare hva jeg driver med og være stolt, er det også mye lettere å si "net takk". Hvis noen himler med øynene eller snakker bak ryggen min - jaja. Så var kanskje ikke de de beste å ha livet sitt uansett. Hvis venner eller familie ikke klarer å være glad på dine vegne, uansett hvor enig eller uenige de måtte være med hva du driver med, så kommer ikke de til å bidra med noe positivt uansett.

Det å kunne fortelle folk at jeg har begynt på Roede-kurs og at jeg prøver å "cut back" og være mer aktiv har hjulpet meg mye. Man trenger ikke legge ut om hva man spiser hver dag, hva man ikke kan spise, hvor mange kalorier det er i det og det. Det er ikke alle som er så interessert. Og det er helt greit. Det var ikke jeg før heller. Men man må likevel kunne støtte hverandre. Ikke pushe andre til å gi etter til den sjokoladebiten hvis man allerede har sagt nei. Det kan faktisk være mer skadelig enn man tror.

Driv med fremsnakk istedet for baksnakk. Tørr å si at du gjør noe bra. Tørr å si at andre gjør noe bra. Og når du skal skryte av deg selv, ikke innled setningen med "ikke for å skryte, men..." Det ER jo for å skryte. Og det er bra! Man får det så mye bedre med seg selv om man kan se seg selv i speilet og si "shit, du ser bra ut i dag!".